Alice In Chains – Sentrum Scene June 2010

Review to come

Until then, read this from Asbjørn slettemark;

1800 fans fikk 20 låter på Sentrum Scene i går. Lydverket tenker høyt om Alice In Chains-konserten.

I går kveld var jeg på Alice In Chains-konsert på Sentrum Scene i Oslo. Det var første gang jeg så/hørte bandet siden jeg som 17-åring tok snøggbåt og tog fra Stord til Oslo og sneik meg inn på falsk legitimasjon. Datoen var 12. februar 1993, Dirt var akkurat sluppet, og Alice In Chains var det største bandet i verden. I min verden, i hvert fall.  Så når jeg i går så Alice In Chains 17 år senere, raste det tusen tanker gjennom hodet mitt. Her har du noen av dem:

- Jeg var veldig spent på setlisten, siden de dagen før bare spilte festivallengde i Bergen. Når de da begynner med tre låter fra tre forskjellige album, og ingen av låtene er fra Dirt, ble det fort klart at dette skulle bli en kveld med bredde og dybde. Fett.

- Åpningen med “All Secrets Known” fra Black Gives Way To Blue er litt dristig, siden det er en av de mer gloomy, bakpå låtene til Alice In Chains. I Bergen måkte de rett på “Them Bones”, som ga dem Usain Bolt-fart ut av startboksen, men “All Secrets Known” satte standarden for kvelden: mørkt, dvelende, harmonisk og smellvakkert.

- Kveldens første store høydepunkt var “Check My Brain”. Det sjøsyke riffet med smygende vokallinjer fra Cantrell og Duvall må være et av tidenes comeback? Den rocket hardt i går.

- “Them Bones”. Hallo. For en låt. Det slo meg i går at to av grønsjens største låter går i 7/8-takt. Foruten det ville riffet på “Them Bones” går jo Soundgardens “Outshined” fra Badmotorfinger også i samme takt. Interessant. Vaktsjefen vår her i Lydverket, Jan Henrik, mente dette var den virkelige starten på konserten, som låt nummer fem. Fra mitt ståsted var “Them Bones” mer starten på del 2 av konserten.

- Vi må snakke mye og høyt og lenge om William Duvall. Å erstatte Layne Staley slik han har gjort trodde jeg var hundre prosent umulig. Da jeg hørte at Alice In Chains hadde fått ny vokalist, tenkte jeg – som mange andre – at dette blir karaoke. Så feil kan man ta. William Duvall har alle egenskaper som skal til for å både erstatte Staley og ta bandet videre. 1) Duvall synger som en Gud. 2) Stemmen hans er lik Staleys, men har klar egen signatur. 3) Han er en rå gitarist, både på rytme- og solopartier. 4) Han er en karismatisk frontfigur som klarer å eie scenen alene… men den kanskje viktigste detaljen er at 5) Stemmen til Duvall kler stemmen til Cantrell perfekt, og dermed blir de klassiske Alice In Chains-harmoniene løftet til skyene.

- Alice In Chains kunne gitt ut et balladealbum, slik Nazareth gjorde stor suksess med. Jeg har alltid tenkt på dem som et metalband, men i går var flettet de ut den ene hitballaden etter den andre. “Down In A Hole”, “The Rooster”, “Your Decision”, “Love Hate Love” og ikke minst “Rain When I Die”. Pluss på noen hits fra Jar Of Flies og Sap, så er det et gnistrende Absolute Alice In Chains Ballads. Seriøst. Hva er forresten den beste balladen til Alice In Chains? Hmmm, må tenke litt på det.

- Mike Inez er en av rockens stødigste bassister. Har sett ham noen ganger med Ozzy, men i går viste han hvor han hører hjemme. En slags nedsexet, mystisk utgave av kåtskalken Rudy Sarzo.

- Dirt er et av de mørkeste albumene i samingen min. Tekstlinjer som “I like to fly/but my wings have been so denied” og “I’ve eaten the sun, so my tongue has been burned by the taste” er så åpenbare referanser til Staleys tunge heroinmisbruk at det nesten gjør vondt å høre dem, men samtidig er de så nakne og ærlige at metallyrikk knapt blir bedre.

- Låtene fra Black Gives Way To Blue går rett inn i førsteelleveren. “Your Decision” forsvarer en plass på Jar Of Flies, “Last Of My Kind” er mørk nok til å være på Dirt, og “Check My Brain” matcher anthemriffet på “We Die Young”. Vaktsjef Jan Henrik mente konserten fikk en liten dupp midtveis på grunn av de lange låtene fra Black Gives Way To Blue – tror han tenker på “Acid Bubble”, og det er vel det eneste ankepunktet mitt på Black Gives Way To Blue: noen av låtene er litt for lange.

- Lenge siden jeg har hørt så god lyd på en norsk klubb. Crisp, kontant og åpen rockelyd, og min sidemann DJ Herkules påpekte at nøkkelen lå i at lydmannen ikke overdrev bunnen i lyden. Mange konserter blir ødelagt av overdreven oppkjøring av bassen. Det skjedde ikke i går, både instrumenter og vokalharmoniene lå perfekt i lydbildet.

- Visste du at Tom Araya fra Slayer er med på et Alice In Chains-album? En gratis Purified In Blood-plate til første som sier hvilken låt.

- Overgangen fra bekmørke “Angry Chair” (mer heroin) til det yppige stadionanthemet “Man In The Box” var en perfekt avslutning på hovedsettet. “Man In The Box” har ikke noen lystig tekst, men riffet er det nærmeste Jerry Cantrell kommer sin helt Eddie Van Halen. Låten kunne vært på Fair Warning, dog kanskje med en litt mer sensuell Lee Roth-tekst.

- Jeg må fortelle en historie om første ekstranummer, “Love Hate Love” fra Facelift. Tidligere på dagen fikk jeg en melding fra Tonje Peersen, manageren til Enslaved, hvor hun forbannet seg over at de ikke spilte “Love Hate Love” i Bergen dagen før, og at jeg kunne bare drite i å tekste eller ringe dersom de dro den på Sentrum. As if. Da jeg intervjuet Jerry Cantrell og William Duvall tidligere på dagen, nevnte jeg dette, og de kviknet til og fortalte entusiastisk hvor viktig den låten er for bandet. Det var nemlig favorittlåten til Layne Staley, og den første låten Duvall sang på audition. Etter Duvall hadde nailet det drøye sluttpartiet på audition, slapp Sean Kinney trommestikkene og sa “well, I guess our search is over”. Så når de kommer på til første ekstranummer på Sentrum Scene og sier noe slikt som “earlier today, we talked about an old song backstage, and thought it would be cool to play it for you guys. So here it is”, og så dro de “Love Hate Love”. Så med litt godvilje kan vi si at den kom takket være manageren til Enslaved. “Love Hate Love” dukker sjelden opp på setlistene deres, så det var en slags exclusive for Oslo-folket.

- Jeg lurer på om “The Rooster” er den eneste låten på Dirt som ikke handler om heroin? Såvidt jeg har fått med meg handler den om faren til Jerry, som var yrkesmilitær og soldat i Vietnam. I går var “The Rooster” monumental, episk og ble sunget gjennom taket av et publikum som nesten gråt av ekstase. Nesten perfekt avslutning på konserten.

- For det perfekte hadde vært om de sluttet med en neddempet versjon av tittelsporet Black Goves Way To Blue, låten som oppsummerer prosessen bandet har gått gjennom etter Layne Staleys død. “Lay down/black gives way to blue/lay down/I remember you”

- Men hey, det betyr ikke så mye. Det var en gnistrende konsert. Hardtslående, rørende, underholdende og vakker. Hver eneste skeptisk idé om William Duvall er rensket fra hjernebarken, og Alice In Chains har så definitivt posisjonert seg som et band for fremtiden.

Var du på konserten? Ble det Love eller Hate? Skrik ut med kommentarer under. Nu kör vi.

One thought on “Alice In Chains – Sentrum Scene June 2010

  • 21/01/2012 at 15:10
    Permalink

    Hvordan i all verden husker du dette? Iron Gland. Peis over cdn! Live after death omslaget er något av det snyggaste jag har sett! Det formligen sprutar ur det!

    Reply

Leave a Reply

Your email address will not be published.

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>